Agurktida kom tidlig i år.

Vi er i ” den stille uke”, snøen laver ned, men agurkene trives. Media, kanskje NRK i særdeleshet, serverer oss om ikke hermetikk, så ihvertfall kjølevare.

Språkprofessor og tidligere sametingspresident, Ole Henrik Magga, serverer oss i dag et viktig innspill i samfunnsdebatten:

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/troms_og_finnmark/1.8060877

Finnbiff bør ikke hete FINNbiff, fordi den ikke er laget av en finn ( som er et nedsettende begrep for en same).

Magga uttalte på NRK at første del av et slikt produktnavn gjenspeiler “hva som er produktets opprinnelse”

Sikkert ikke mye å fylle media med i morgen heller. Jeg håper NRK, med hjelp fra Magga, da setter begrepene famileribbe og familiedeig under lupen.

 

 

 

 

Sin duda, el vierno está bromeando con nosotros :-(

Heeeeelp!

Bare et forsøk……..

Å blogge kan være en  interessant øvelse. Hva er det som fører til trafikk på bloggen? For alt for lenge siden hadde jeg noen kommentarer knyttet til en NRK-medarbeider, og jeg skal si det førte til rushtrafikk. Derfor dette lille forsøket, og så blir det spennende å se om det korker seg igjen.

Her kommer innlegget i sin helhet:

Karin Jektvik

(og for all del, dette er ikke negativt ment)

Etter 3 minutter: 5 nye lesere

etter 6 min: +12

etter 12 timer: + 228 !!

Bare en god historie……….

Sist skrev jeg på denne bloggen at i vårt hus har vi en inndeling som gjør at vi ikke trenger å varme opp det hele til enhver tid. Det finnes et eget kjøkken, med en dør som kan lukkes, stuen er ikke av “type hangar”,  og i det hele tatt er det relativt enkelt å holde kontroll på energibruken.

Leser man dagens diverse boligbilag, synes det som om den idelle bolig er utformet som ett rom, dog med adskilt toalett. Det blir mere som et kontorlandskap, der de familiemedlemmene som ikke er ute i logistikken et sted, heller er ute i www et sted, og da gjelder det å holde effektiviteten på samlivet oppe ved at man får en sanntids opplevelse av de andres emosjoner, tasteferdigheter og kroppspråk.

Det minner meg om en historie fra Meråker i Nord-Trøndelag. Julen nærmet seg, og de to igjenlevende på gården hadde startet på forberedelsene. Tradisjonene satt fortsatt som spikret både i hukommelsen og gulvplankene. Også denne  julen måtte de ha selvhugget juletre. Men hvor var juletrefoten? Uansett hvor mye de lette, var den borte, og nå var jula så nært forestående at de var i ferd med å innse saken som uløselig. Litt betuttet åpnet de døra til bestestua, for å på en måte å se for seg hvordan det ville bli uten juletre der inne. Der var foten, og med fjorårets juletre fortsatt pyntet!

Slik var det før i husa rundt på mange gårder. Noen rom til hverdags, og noen til fest. ..og enda hadde ingen hørt ordet ENØK.

Vi står han vel av ?

November har allerede kloret seg fast i sjela. For et par dager siden opplevde jeg at en facebook-venn meldte at hun nå var ferdig med alle julegavene, og jeg kunne ikke dy meg uten å kommentrere at du verden så treg hun var. Selv var jeg ferdig med 2012-gavene. Jeg må like godt først som sist innrømme at jeg bløffer en masse på facebook. Hvem kan vel med hånda på nyret si at de ikke gjør det? Men, egentlig var det ikke uten et snev av sannhet der forresten. For en som synes toppen av november-desemberglede er å unngå kjøpesentre, har julegavepeset lenge dreid seg om å foreta noen tastetrykk i nettbanken. Ja, hadde det ikke vært for det stadig tilbakevendende “er det noen snille barn her?”, som burde medføre at man årlig foretar en liten vurdering av om dette fortsatt er tilfelle, ville jeg nok være troende til å kunne sette dette på faste årlige overføringer. Og med landets solide økonomiske situasjon, med lav inflasjon som følge, hadde man egentlig bare kunnet ha en varsling i kalenderen om å justere de overførte beløpene hvert femte år eller så. Som dere forstår, jueforberedelser står sentralt i min tilværelse.

Som sagt, november er godt i gang, og en kan allerede merke lønningsdagens magnetfelt bli sterke og sterkere. Dagslyset begynner å nærme seg årets minimum, Hafslund har i følge tabloidene varslet en prisøkning på over 50%, og nordmenn blir lettere oppskjørtet. Ingen ting opprører nordmenn mere enn prosentuelle økninger, som lett blir litt monsteraktige når utgangsprisen er som lavest. Slik sett hadde det nesten vært bedre for folkehelsa om prisen allerede var høy.

En fattig trøst får være at det nå blir enklere “å regne hjem” som det heter på blårussens stammespråk, det vil si finne den lønnsomheten man var forespeilet i den investeringen man gjorde i varmepumpe da prisene var skyhøye. Og hvis du skulle lure på om jeg er en av de som har gjort dette, er svaret nei. Økonomen i meg har aldri funnet at det kan bli en lønnsom innvestering. Til det har vi et hus som er slik inndelt at vi ikke må varme opp hele palasset til enhver tid, og den teknologiske utviklingen antar jeg går så raskt at en levetid på 10 år nok ikke er så urealistisk. Og la meg skyte inn, før du protesterer, da mener jeg økonomisk levetid.

Sannelig skal vi få en ny miljøutfordring når alle varmepumpene, som i praksis har ført til at strømforbruket har økt, skal skrotes igjen.

(og her spiller ikke redigeringsverktøyet på samme lag som meg, slik at jeg må sette inn en adresse manuelt: http://www.aftenposten.no/bolig/article4133055.ece,  sånn i fall du trekker min påstand om økt strømforbruk i tvil)).

Ja, det ble en dobeltparentes ut av det, jeg ser det nå. Nesten slik som et ekstra bredt glis på en mislykket Smiley. Og det passer egentlig nokså bra. Årsaken er at vår kollektive glemsomhet allerede har lagt et barmhjertighetens ullteppe over regjeringen Bondeviks statsstøtte til nettopp slike varmepumper. Min hukommelse forteller meg at dette var den regjeringens eneste tiltak for å få strømforbruket NED. (Tror jeg må hente meg mere kaffe mens fryden over å ha fått til i det minste ett poeng får meg til å krølle tærne inne i luggene…………………)

Hvor var jeg? Jo, kaffepausen  var nok påkrevd. Fikk meg på et vis ned til hverdagen igjen, og jeg begynner å tenke på om jeg skulle ha lagt et bilde til denne epistelen, men tror ikke jeg orker å lete i arkivet i dag. Til det er sola alt for klar og lav. Nei, det får greie seg med mer eller mindre velvalgte ord denne gangen. Ord er viktige, selv om vi lever i en tid hvor det visuelle tar over.

Ta deg tid til en kikk på denne korte, men slående, videsnutten og du vil forstå hva jeg mener. Kos deg med dagen du også. Den kommer aldri tilbake.

http://www.facebook.com/photo.php?v=1862867806359

Ferierefleksjoner 8: Perspektivet som lurer meg, eller er det bare nostalgien? – Andøya

Så er jeg her igjen. På Bleik.

Jeg merker meg at mine behov klart endres over tid. Akkurat nå er det oksygen, vann, mat, kona, gammalost og Bleik.

For de som ikke vet hvor Bleik befinner seg, kan jeg opplyse at det er lite fiskevær helt nord på vestkysten av Andøya. Andøya, denne rare, men sjarmerende, utposten vest for Senja .

Andøya er ”en øy for vidvinkel” fordi over alt hvor jeg retter kameraet, er det noe mere jeg bare føler må med. Hva er det som gjør at jeg føler en slik tilknytning til denne øya at jeg bare ”må” tilbake? Jeg tror det er et spørsmål om proporsjoner.

Andværingen, som den innfødte kalles, er av helt normal størrelse, men oppleves som stor i betydningen romslig, optimistisk, sympatisk, humoristisk og et stort antall andre –isker. Det er nesten så en kan fornemme en lokalrevygruppe rundt ethvert hushjørne.

Det er bare å gå rett inn!

Andværingen oppleves å ha veldig mye til felles med et annet av Guds benådede folk, trønderen. Skapt på den syvende dag da både Vår Herre og englene var i kjempeslag, og ville bevise at de kunne bedre enn det de hadde prestert de seks foregående dagene.

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

Naturen på Andøya oppleves på en lignende måte. Fjellene ser ut som fjell en ser mange steder i alpene. Det er bare det at de er så nære deg at du kan ta på de, og de har sluttet å vokse slik at når du kommer nære ser du at de ofte bare er 100-200 meter høye.

Myrene ser enorme ut i utstrekning helt til du går inn på dem. Da er det plutselig ikke så svære lengre. Igjen tror jeg det er perspektivet som lurer oss. I hvert fall meg.

Og som øy kan den jo fremvise hav i overflod. Selv har jeg tilgode å se “flatt hav” ved Andøya, men det gjør ingen ting. Det er slik det skal være.

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

Byen Andenes fremstår i dag noe bedrøvet sammenlignet med mine tidligere besøk. Hotel Andrikken hvor jeg tidlig på 70-tallet, ved en tilfeldighet endte opp sammen en gjeng tyske og nederlandske jagerpiloter som holdt gravøl over en kollega som styrtet med sin Starfigher samme dag, ligger på en måte frakoblet fra byen for øvrig.

Forfallet på bygninger er iøynefallende. Like merkbart er fraværet av unge mennesker, eller rettere sagt tilstedeværelsen av eldre. På en vandring i en by av denne størrelse i ”rushtiden” en fredag i juli, skal en normalt møte flere barnevogner, eller i det minste struttende mager, enn man ser til enhver tid i en kø på Ikea.

ÅPEN!

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

Joda, “restaurasjonen”, og jeg sier ikke at det er byens eneste, ER åpen. Det er bare det at den forbaaainade sola va så stærsk.

Smørbrødverkstedet

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Jeg klarte under mitt besøk i sentrum etter hvert å få øye på 1,3 bensinstasjoner. Smørbrødverkstedet var det derimot lett å finne.

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

Men så var det Bleik da.. Må få ta det en annen gang.

Må ha det, bare må ha det!